Anmeldelsene etter årets Parkenfestival

Årets Parkenfestival er historie, her finner du våre anmeldelser etter sensommerens høydepunkt.

Det ble en annerledes Parkenfestival i år. Omentrent da dørene åpnet fredag kom sjokkbeskjeden at været satte en stopper for mye av gleden på fredag. To av festivalens scener, nemlig Hovedscena og Skogen Scena måtte stenge på grunn av vind, sammen med steningen kom det en rekke kanselleringer.

Alle de lokale talentene som skulle spille på hovedscenen fikk drømmen sin knust, og flere av trekkplasterene på hovedscenen måtte avlyse. Deriblant Molly Sanden og Faithless som nok mange hadde gledet seg til. Wolfmother fikk omsider flyttet sin opptreden til Parkscenen ettersom de hadde mindre produksjon som lot seg tilpasse en mindre scene.

Tradisjonen tro er Radio 3 tett på Parkenfestivalen og vi har gjennom helget snakket med mange glade festivaldeltakere og personell som jobber med festivalen, vi har også lagt ut masse innhold på våre Sosiale Medier-kanaler slik at følgerne våre kunne føle de var på festivalen sammen med oss.

Vi har selvfølgelig fått med oss en del konserter også, og her kommer en rekke anmeldelser fra noen av konsertene vi fikk med oss.

Amanda Bergman

Stille før Stormen var det da Amanda Bergman entret Parkscenen. Lett duskregn pjusket på de ca 1000 menneskene som hadde kommet seg ut på fredags formiddag for å få med seg mest mulig av festivalen.

Bergman viste seg å være en perfekt åpning, også av det som skulle bli en veldig spesiell Parkenfredag. Svensken har en nydelig vokal som sjarmerte hver en publikummeri regjjakke og regnponcho foran scenen.

«What gives, what love?» Sang hun, kjærlighet ble iallefall formidlet fra scenen og en del nye fans fikk hun skaffet seg.

Vi tok en prat med noen av festivaldeltakerne etter konserten.

– Vi håper hun får terningkast 6 for dette var helt fantastisk, utbrødt en av festivaldeltakerne vi pratet med.

Man skal klatre høyt for å nå sekseren, men et solid terningkast 5 skal hun få!

Wolfmother

Wolfmother har en veldig spesiell historie med Parken. Australerne skulle spiller her i 2020, men ble flyttet til 2021, da også den festivalen ble koronaavlyst ble bookingen flyttet til 2022. Heller ikke denne gangen skulle det lykkes da de måtte avlyse tureen sin på grunn av sykdom bare 14 dager før det skulle starte. I 2025 gav man altså det et nytt forsøk, men det virket som at det hviler en forbandelse over Wolfmother i Bodø siden nå værgudene skulle gjøre det de kunne for å avlyse konserten igjen.

Men denne gangen satte Gøran Aamodt foten ned for det som holdt på å bli en forbandelse, og fikk flyttet Wolmother til Parkscena slik at de omsider fikk spilt punk rocken sin for bodøpublikummet.

Var det kanskje et hell i uhell at de ble flyttet fra hovedscenen til Parkscenen? Man hadde kanskje forberedt seg på en overskrift ala «De hadde fortjent å spille på en større scene». I stedet sitter man igjen med følelsen av at man skal være glad de spilte på Parkscenen, for dette hadde blitt glissent og stuslig på hovedscenen. Selvfølgelig har det sammenheng med at det var nok mange som droppet å ta turen til Rensåsen denne fredagen med vær som ikke spilte på lag og flere avlysninger. Det sier seg selv at med en åpen hovedscene ville flere publikummere tatt turen, men det som ikke var i nærheten av en halvfull Parkscene gjør at man tenker de kunne ikke opptredd på noe større scene uansett.

Det virket ikke heller som det etterlengtede bandet klarte å fange med seg alle publikummerne som trosset være. Gjennom hele konserten var tendensen at flere folk forlot enn det som strømmet til. Det må også sies at det hjelper ikke på da de dro på med det som kanskje er tidenes mest misslykkede encore forsøk. Bandet takket for seg og forlot scenen, det gjorde majoriteten av publikummet også. Noen trofaste ble stående igjen, men da bandet uventet kom på scenen igjen så strømmet det som sild i tønne ut Parken sine porter før konserten var ferdig.

Det kan også være at litt lydproblemer gjorde at konsertopplevelsen ikke ble helt optimal, kanskje de med lykkepromille ikke la like mye merke til dette, men vi som sto der ganske edru måtte sperre opp øynene noen ganger når det skjærte i høyttalerne.

Høydepunktet ble da bandet dro fram superhiten «Joker and the Thief». Da våknet publikum skikkelig og det som var et glissent skue ble plutselig et skikkelig hett dansegulv. Folk nynnet med på den kjente melodien og varme ble spredt i en ellers kjølig augustkveld.

Men det gjør ikke mer enn at det trekker konsertopplevelsen opp fra en toer til Terningkast 3.

Åge & Sambandet

For siste gang i Bodø, angivelig. Åge er på avslutningsturne og trønderrocker over hele landet, før det skal avsluttes med et brak på hjemmebane på Lerkendal Stadion med flere utsolgte konserter i oktober.

Åge må sies å være en bodøvenn og det er ikke første gang han rocker opp Parkenfestivalen, men vi får se om det blir den siste. Ifølge han selv blir det jo det, men hvor mange ganger har vi ikke sett artister gjøre comeback etter å ha «avsluttet karrieren». Noen ganger i samme, andre ganger med nytt navn.

En som er ekspert på det er mannen som entret scenen i første delen av konserten. Jørgen Nordeng har vel gjort en titalls avsluninger og comebacker på alle hans aliaser i Jørg-1, Joddski og ikke minst Tungtvann. Vi får se om Åge lar seg inspirere av sidemannen sin på «Gud Var Ikke Der», som forøvrig fikk god mottakelse av publikummet.

Apropos «Gud var ikke der» så spilte Åge & co flere låter fra nyplata «Mi Reise». Selv uttalte han fra scenen at platen har fått god mottakelse, men ikke like god mottakelse må vi vel si den fikk fra bodøpublikummet. Det var tydelig at her hadde folk møtt opp for å leve livet, drikke pils og spise pizza, dans med dæ, og drømme seg bort til Rio De Janeiro.

Vi kunne nok nevnt i fleng med hits trønderlegenden har, og det er ingen tvil om at Bodøværingene kan låtene også. På «Lys og varme» trengte ikke Aleksandersen synge selv, her sto publikum for det meste av vokal, vakkert nok, og som hovedpersonen selv poengterte fra scenen kan visst også nordlendinger synge på trøndersk.

Vakkert var det også da det på nytt ble dansing, og en heldig festivaldeltaker fikk være med opp på scenen og både strøket på høre og vært god med.

Åge har med seg et fantastisk samband, det gir en helt unik konsertopplevelse når saksofon, trompet, verdens største keyboard med flere sider akompagnerer herlig trønderrock. Men ble det kanskje litt for mye av det gode? Det er kult med både gitarsoloer og instrumentsoloer. Men måtte de virkelig gjøre lange gitarriffs og soloer på hver eneste låt?

Ryktene gikk att hovedpersonen selv var mindre fornøyd for bare å få 85 minutter spilletid, og mente han burde fått mye mer. Vel, kjære Åge, du hadde rukket minst fem låter til hvis ikke alle låtene ble to minutter lengre av diverse soloer. Men så klart, noen liker jo det også, og det var helt sikkert publikummere der ute som satte pris på det.

Alt i alt en særdeles verdig avslutning for Åge i Bodø, på tampen ble «Leva Livet» som han åpnet med dratt fram på nytt igjen, kanskje var det fordi halvparten av publikummerne sto i kø utenfor da han gikk på scenen. Men det sørget i det minste for at en ettermiddag som var preget av allsang ble avluttet med enda mer av det. Terningkast 5.

SYML

Svømmehallen Scene var fyllt til randen da amerikanske SYML entret scenen, til det som skulle bli en fantastisk aukustisk konsert.

Flere kjenner nok best til låta «Clean Eyes» som var en megahit før pandemien, men de som har fulgt SYML tett vet at Brian Fennell har i nyere tid en mer aukustisk tilnærming enn da denne låta kom tilbake i 2018.

Svømmehallen er også under Parken den «stille scenen» hvor folk gjerne skal sitte å nyte vakre toner. Det gjorde også produsent Stian Olsen klart da han gikk ut på scenen før artisten, noe forsinket gikk på, og sa til alle at denne konserten har Gøran Aamodt ventet på i flere år så her må alle hode kjeft. De fleste respekterte heldigvis det.

Sjeldent har man hørt et så knyst stille Svømmehallen fylt med vakre toner og en vokal få kan skimte seg med å ha. Hvis man skulle få et bilde når man blar i ordboka på det å trolbinde et publikum hadde denne opplevelsen raget høyt altså.

Så er det noe deilig at det parkenfenomenet med snakking under konserter virkelig ikke gjaldt her, og skulle du prate kjenning med sidemannen så fikk man et stygt blikk. Mer av det takk, hilsen alle oss som faktisk nyter musikken.

En allerede magisk musikkopplevelse tok seg opp på tampen da Brian røyste seg og sang høyt med gitaren i armene og tonene fra fiolinen til makkeren fylte Svømmehallens vakre akustikk. Denne konsertopplevelsen ligger nok godt laget i badeveggene en stund til. Terningkast 5.

Sean Paul

Jamaicaneren var et av de absolutt store trekkplasterne til Parkenfestivalen 2025, og det var et publikum som var klar til fest når popkongen entret scenen. Det var nok en del spente publikummere som var der for mye annet enn musikken også, da det gikk gjetord om både rumper og twerking før konserten. Vi kan trygt slå fast at det ble det også.

Sean Paul har med seg et skikkelig show med dansere, back up vokal og DJ’er.

Men aporpos dj’ene, er det de vi er på konsert med eller er det vokalisten? Det er ingen tvil om at den kjente artisten spiller låter det blir stemning fra altså, og stemningen var også til tider på topp fra scenen og opp den bratte bakken mot toppen. Det skulle bare mangle fra en artist med flere låter som har over en milliard avspillinger på Spotify.

Men han synger veldig lite selv altså. De låtene som laget best stemning var Sia sine Cheap Thrills og Dynamite, men det er jo bare playback. Det er greit at Sean Paul har en liten rolle i Cheap Trills og derfor kan man ikke forvente så mye vokal her, men selv på hans egne låter «Got 2 Luv U» og «Get Busy» så synger han svært lite selv. Dj’ene i bakgrunnen står for det meste av jobben, mens hovedpersonen selv legger et og annet ord over låten som blir spilt i bakgrunnen.

Sånn vokalmessig er denne konsertprestasjonen et svart lavt nivå altså, men det virker ikke som at det satte en alt for stor stopper for et festivalpublikum med lykkepromille som bidro til en forhåndvis god stemning likevel.

Høydepunktet var kanskje for mange «Shake that thing», hvor uten å gå alt for nøye inn på det så ble ting shaket, og vel så det.

Nei, det var konserter i Parken denne helgen som sent vi bli glemt, dette var ikke en av dem, denne konsertopplevelsen var nok glemt av flere før de forlot portene noen timer senere. Terningkast 2.

Nelly Furtado

Så var det til slutt da selve indrefileeten av denne årets Parkenfestival. Selveste Nelly Furtado. Artisten som er så stor at ingen andre på plakaten får lov å ha større rom på backstagen en henne. Artisten som ikke bare kom til Bodø for å opptre på festivalen, men tok med seg hele familien på en aldri så liten Norges og Bodøferie!

Med tanke på været Nelly får de dagene hun er her i Bodø så er det vel tenkelig at vi i festivalpublummet fikk mer av bodøbesøket hennes enn hun og familien får. Også Furtado var det store forventinger der, hun har og flere låter med over en milliard avspillinger, og er en artist alle har hørt en låt eller to fra. Er du vokst om med Svisj på tv’en hvor man kunne stemme fram og se diverse musikkvideoer, eventuelt om du er en av dem som gjerne hadde MTV på i bakgrunnen så har du hørt Nelly Furtado, og du synger nok med på «I’m like a bird» eller «Broken Strings» når de kommer på for eksempel en lokalradio nær deg.

Nelly ble nesten en motsetning fra Sean Paul hvor han hadde med seg lettkledde damer på scenen så vartet Furtado opp med lettkledde menn, til sikkert stor glede for mange i rensåsparken.

Hun startet med et brak og superhiten «Say It Right» kom tidlig. Det er tydelig at en del parkenpublikummere har sett på Svisj eller MTV i løpet av livet, allsangfaktoren var høy. Stemningen var til å ta å føle på gjennom hele opptreden. Selv under roliglåter som «All Good Things (Comes to an end)» er stemningen blant publikum virkelig god. Folk synger med og lar seg begeistre av en påskrudd kanadier som kan det der å få publikum med seg.

Det er vanskelig å dette av gjennom en hitparade, og med et par konfettioppskytninger i løpet av opptreden, for å sikre at hvis noen var i ferd med å sovne av, helt unødvendig såklart, så er de fortsatt med.

Nelly Furtado avsluttet med stemningshitten «Maneater», og også med en form for remixet versjon. Som om ikke stemningen var bra nok da hele Parken runget ut SHES A MANEATER BOY WATCH OUT med hendene i været så blir det et EDM-drop på tampen hvor hele Parkenfestivalen jublet, røyste seg opp og danset med. Jeg er ganske sikker på at den ristingen slo ut på Ritchers skala når Nelly danset med rundt 8000 gale nordleninger sent en lørdags kveld.

Det eneste vi savnet litt her var pyroen og fyrverkeriet da. Greit nok med to konfettikanoner under opptreden, men hvor ble det av det storslåtte fyrverkeriet som virkelig skal markere slutten på festivalen? Var det vinden som satte en stopper for det? Eller skulle det spares penger på en sjelden gang ikke utsolgt festival og tapte inntekter på fredag? Hvem vet, men det føltes litt som noe manglet under et ellers solid avslutningsnummer.

Nelly Furtado føyer seg uansett inn i rekken av de som har levert fantastiske konseropplevelser sene augustkvelder i Rensåsen. Dette var på mange måter en perfekt avslutning av en ellers annerledes Parkenfestival, hvor man føler man fikk igjen mye av det tapte fra fredagen med en herlig konsertopplevelse og verdig avslutning fra superstjernen. Terningkast 6.

Neste år er Parkenfestivalen 20 år, og det blir forhåpentligvis et skikkelig show og en verdig markering. Vi gleder oss til å være tilbake i Rensåsen 21-22. august 2026!

Her kan du lytte til alle anmeldelsene: