Filmanmeldelse: Nord mot verden

Fredag 5. desember er det klart for både Bodøpremiere, Norgespremiere og verdenspremiere av «Glimtfilmen» Nord mot verden. Her er hvorfor du burde dra å se den.

Hør anmeldelsen her, eller les den under avspilleren:

Du tenker kanskje at filmen bare handler om Bodø/Glimt og suksessen i nyere tid, vel begge deler medfører ikke helt riktighet.

Undertittelen til filmen er 50 år med superlaget fra Bodø, så det er vel ingen hemmelighet at både Bodø/Glimt og suksessen er relevant i filmen, men den handler faktisk om mye mer enn bare de to tingene.

Jeg skal forsøke å fortelle hvorfor denne filmen er viktig for hele Nord-Norge og hvorfor selv du som ikke er Bodø/Glimt patriot burde dra å se på denne, uten å spoile for mye av innholdet.

Det jeg kan si er at filmen starter med en nærhet på den største av de alle, Harald «Dutte» Berg og kona Randi.

Vi får både et unikt innblikk i familien Bergs opphav og vi får se klipp som for mange nok vil være helt nytt. Både fra cupfinalen i 75 og personlige klipp hos Berg familien.

Hovedpersonen i inngangen er naturlig nok Harald selv, men ut i filmen merker jeg at den kanskje viktigste bidragsyteren og den røde trøden gjennom hele filmen er Randi Berg.

Gledessprederen i Parkveien sørger for latter og smil gjennom hele filmen, og kommer med mye av grunnen til at jeg synes dette er en viktig film å se ikke bare for de med gult hjerte.

For Randi forteller også om at det ikke bare var en dans på roser, eller solsikker som hun foretrekker, da mannen Harald slo gjennom som kanskje landets beste fotballspiller på 70-tallet. Hun forteller om hvordan nordlenindger ble diskriminert sørpå og hvilke utfordirnger de sto ovenfor. Noe Harald understreker og kommer med en for meg ganske ellevill innrømmelse, som du rett og slett får se filmen for å finne ut hva er.

Selv synes jeg det er det viktigste elementet i denne filmen, og kanskje noe som burde vært bygd mere på, måten cuptriumfen ikke bare åpnet vei for Nord-Norsk fotball, hvor vi endelig fikk vist at vi faktisk er god nok til å få være med vi også, noe søringene før 1975 mente vi ikke var. Men også hvordan en Nord-Norsk omsider ble akseptert på jobben i Oslo med sin dialekt, som følge av Glitms cuptriumf.

Dette er en av de sterke historiene som gjør at denne filmen er verdt å se for alle. Det andre sterke punktet jeg vil trekke fram er hvordan man får et nært og tett innblikk i sorgen. Sorgen til en trofast supporter som mistet sin bror, sorgen til en hel familie som mistet sin sønn, bror og onkel.

Filmskaperne klarer formidle dette på et rørende vis samtidig som det settes fokus på et meget viktig og relevant tema, spesielt nå som vi går inn i høytiden hvor mange føler seg ekstra ensom. Det er umulig å ikke bli rørt av dette.

På vei tilbake for å få opp stemningen igjen er Randi og soliskkene hennes, vi får se hvilken viktig rolle mor Berg fortsatt har i klubben og har bidratt på sin måte til suksessen.

Litt som i filmen hvor det gikk et stort hopp tidsmessig fra suksess på 70-tallet til nesten konkurs i 2010, så hopper vi rett til slutten her også.

Igjen vil vi ikke avsløre noe, men det er helt umulig å ikke sitte med gåsehud når man får se jubelscener fra de siste suksessårene.

Med fare for å gjenta seg selv. Dette er ikke en film bare for Glimtsupportere. Dette er en film for Nord-Norge, og en film som setter fokus på de viktige temaene. Filmen som viser hvordan man ikke var akseptert som nordlending på 70-tallet og hvordan barierer ble brutt.

I stedet for å komme med et terningkast så kommer vi heller med en anbefaling. Er det en film du skal se i år, eller neste år, så er det denne. 5. desember er den på kinoer i hele landet og såvidt oss bekjent kommer den på en strømmetjeneste etter dette. Så Glimtfan eller ei, dra på kino og unn deg selv en rørende, latterfylt og glad filmopplevelse.