Tusen takk, Parken!

Parken 2024 er historie og for en helg det skulle vise seg å bli.

Som vanlig var familieparken første arrangement ut.

Viggo Venn åpnet det hele, men dessverre var det fortsatt lange køer da den populære klovnen gikk på scenen, så mange gikk glipp av hans opptreden. Likevel klarte han å fange både store og små. For de litt eldre barna var Marstein den store forhåndsfavoritten. Publikum danset, jublet og sang med på flere av låtene hans.

Deretter var det duket for tidenes siste Torsdag i Parken.

Kanskje blir det overflødig med en ekstra dag med færre artister, når Parken ellers er fullpakket med en lang lineup og godt folkeliv. I år var det de kraftfulle stemmene til Mari Boine og Kari Bremnes som preget torsdagen. Likevel var det fortsatt ledige billetter igjen. Til Avisa Nordland pekte festivalsjef Gøran Aamodt på sviktende billettsalg som følge av dyrtid, som en av flere årsaker til at de gir seg mens leken er god.

Fredag kan oppsummeres i fire ord: Where is my mind?

For en dag det ble! Fredag bød på flere store navn som Veronica Maggio, Pixies og Kaizers Orchestra, for å nevne noen.
Personlig var jeg mest spent på det legendariske 80-tallsbandet Pixies. Jeg hadde gledet meg til klassikere som Here Comes Your Man, Monkey Gone to Heaven, og ikke minst Where Is My Mind? Alt i alt leverte Pixies en knallgod konsert, uten å si så mye som et «hello». De trenger ingen introduksjon. De er tross alt Pixies. Men da bandet spilte Where Is My Mind?, gikk gleden over i forvirring og skuffelse. Vokalist Black Francis sang låten i et uvanlig raskt tempo, noe som gjorde det vanskelig for publikum å følge med. Det var tydelig at mange hadde ventet på nettopp denne låten, så her er jeg redd mange ble skuffet.

Så var det lørdag.

Parkens siste dag hadde også en rekke knallsterke navn på plakaten. Emma Steinbakken, Birdy, The Cardigans og Keane var blant høydepunktene. De fleste leverte solide show. Her må vi forøvrig trekke frem det unge bandet KAOS som årets overraskelse. Guttegjengen, i alderen 13-16 år, imponerte stort og fikk publikum med seg fra første tone.

Man kan kanskje si at årets lineup var som skreddersydd for millenniumsgenerasjonen og generasjon X. Høydepunktet for mange denne dagen var Keane, og for meg også. Enkelte har påpekt at Kaizers burde ha vært headliner på lørdag og avsluttet festivalen, men her må jeg si meg uenig. Keane leverte en magisk avslutning, og publikum responderte med både sang og dans. Vokalist Tom Chaplin hadde publikum i sin hule hånd, og det var en kveld fylt med gåsehudfaktor. Særlig Everybody’s Changing, Somewhere Only We Know og avslutningslåten Bedshaped.

Tusen takk, Parken 2024! Vi høres til neste år.